I det siste har jeg brukt urovekkende store mengder av min fritid på å rote rundt på loftet vårt. Nærmest hver eneste ledige stund den siste uken, og dem er det mange av i disse rett-før-sommerferien-dager, har jeg tatt den smale trappen opp til loftet, og gått gjennom kasse etter kasse. Denne sære interessen min begynte for litt over en uke siden da jeg plutselig oppdaget at lommeuret bestefaren min hadde gitt meg da jeg var liten var – borte! Uansett hvor mange skuffer jeg romsterte, og skap jeg åpnet var det ingen klokker der.
For all del, det var hverken noe spesielt fint eller av noe særlig økonomisk verdi, men det betyr likevel veldig mye for meg, for hver gang jeg i det hele tatt vurderer å tenke tanken på å la være å lete etter det føler jeg det som om en viktig del av meg holder på å bli revet vekk fra meg, og selv når jeg er på skolen, og driver med andre ting, sniker dens mystiske forsvinnelse seg inn i bakhodet mitt for å plage meg. Lommeuret fikk jeg opprinnelig da jeg var 9 år gammel. Foreldrene mine begynte å bli skikkelig bekymret fordi jeg ikke hadde klart å lære meg klokken ennå, og jeg selv var overhodet ikke interessert i å lære det. Hva betyr vel tid for et lite barn?
Det var da bestefaren min fikk en idé. Han fant frem et gammelt lommeur fra et skap et sted, løftet meg opp på fanget sitt, også fortalte han meg en historie. «Nå skal du få høre her, Lydia,» sa han. I 1878 gikk min da 28 år gamle tippoldefar inn på en bar, og ba om den sterkeste drikkevaren bartenderen var i stand til å servere. Tippoldefaren min, skjønner dere, hadde visstnok immigrert, som mange andre, fra Irland til USA i håp om å følge den amerikanske drømmen; finne seg et trygt, og fint virke, bygge seg selv en fin familie, og leve lykkelig resten av livet sitt. Beklageligvis fant han ikke annet enn fortvilelse, ensomhet og slit i sitt nye landet.
Noen år tilbake hadde han endelig klart å berge seg en skikkelig jobb. Som postmann faktisk! Allerede 26 år gammel hadde fortvilelsen gjort ham rynkete, sliten og pessimistisk, men da han fikk denne jobben bestemte han seg for å se alt fra nye øyner, være glad – og unge Jonathan, som han da het, så endelig lys i tunnelen. Han bestemte seg for å bli den beste postmannen Wabash, Indiana noensinne hadde sett! Om han ble det, vet jeg ikke, men i vinteren 1878 mistet han jobben, etter å ha klart å knuse en verdifull pakke under et forferdelig uvær. Han ble, lett som det var, sagt opp.
Bestefaren min mente han kunne ha fått jobben sin tilbake om han bare hadde insistert, men Jonathan var en av disse samvittighetsfulle menneskene, og han var ganske sikkert overbevist om at han fortjente det. Tilbake til tankegangen fra 1876 om at han var mislykket, snublet han derfor inn i den første og beste baren han fikk øye på, og bestemte seg for å drikke seg full for alle pengene han hadde. Før han ble ferdig med sitt første glass, la han likevel plutselig merke til at en omreisende gruppe musikere, drev på og spilte i baren. Sangerinnen deres het Violet, og fortryllet av hennes sang, og kontrasten mellom de himmeblå øynene, og det ravende mørke håret hennes, glemte Jonathan helt å drikke seg full.
Det viste seg fort at Violet og Jonathan hadde mye til felles. Begge hadde levd en god barndom, med mange skuffelser i voksenlivet. Violet var nemlig datteren av en italiensk immigrant som til slutt hadde blitt nødt til å selge henne til en omreisende gruppe musikere. Dette var naturligvis forbudt ved lov, menneskehandel, men Violet turte ikke å melde det til politiet i frykt for at de senere ville gå til faren hennes for hevn.
Da musikergruppen oppdaget hvilken lukrativ by Wabash, Indiana var, bestemte de seg for å slå seg ned, og Jonathan og Violet innledet dermed et hemmelig forhold. Proporsjonelt med den voksende mangelen på mynter i Jonathans lommebok, blomstret kjærligheten mellom dem mer og mer, og det tok ikke lang tid før det eneste Jonathan spiste i løpet av en dag var en brødskive eller to som Violet klarte å snike med seg. Begge brukte store deler av dagene sine på å forsøke å tenke seg ut av situasjonene sine, finne en måte å dra vekk og gifte seg på, leve lykkelig resten av livene sine på -- men mens Jonathan ikke hadde noen jobb, så var Violet noen andres eiendom; det virket dermed håpløst for dem.
Til slutt skjedde noe de begge burde forutsett, og fryktet, men av en eller annen grunn ikke gjorde – kanskje fordi de innerst inne begge ville det skulle skje: Violet ble gravid. Dette presset dem inn i et hjørne. Fant musikergruppen til Violet ut dette vil hun ganske sikkert bli bedømt som en byrde, og myrdet samtidig som de sikkert også ville innhentet hennes far igjen. Så de gjorde det eneste de kunne gjøre: En natt stjal de hele pengekassen til musikkgruppen, og det var ikke lommerusk, kan jeg si dere, før de flyktet inn i skogen. Bare en sjelden gang listet Jonathan seg inn i byen for å kjøpe mat og klær til dem.
I midten av februar 1880 fødte Violet en sønn – Jacob. I slutten av mars innså de likevel at pengene aldri i verden ville holde noe særlig lenger, og at selv om de fikk tak i mer penger – kunne de vel ikke oppdra lille Jacob i skogen, samtidig som de var på flukt fra en veldig sint, pengeløs, musikalsk mafiagruppe? De avtalte å legge igjen Jacob utenfor døren til borgermesteren, han fikk gi barnet deres til en mer stabil familie, også fikk de begå selvmord selv. Det ville være det beste for Jacob, mente de. Men før de gjorde det skulle de kjøpe seg selv gifteringer med de resterende pengene. I følge min bestefar lukket de denne avtalen med et kyss presist og
samtidig som Wabasha, Indiana ble den første byen i verden med innlagt elektrisitet. Dessverre viste det seg at de ikke hadde råd til å kjøpe forlovelsesringer. Skuffet forlot de gullsmeden, satte seg utenfor, og begynte å diskutere hva de skulle gjøre med pengene. Jonathan foreslo å legge igjen et eller annet klenodium til Jacob, mens Violet mente det var best om han ikke visste om dem i det hele tatt. Til slutt fikk Jonathan det siste ordet, som menn som oftest fikk i gamle dager, og sådan ble det at de kjøpte det eneste hos smeden de hadde råd til – et billig lommeur, og puttet det dermed utenfor døren til byens borgermester sammen med Jacob og et brev hvor de forklarte seg selv. Siden ble de aldri sett igjen.
Jonathan og Violet trodde neppe at akkurat borgermesterens familie kom til å adoptere deres sønn, men da borgermesterfruen fikk øye på det lille barnet som lå utenfor døren hennes med et billig lommeur mellom fingrene var det ingen vei tilbake. Jacob levde et lykkelig og stabilt liv, jobbet med noe innen politikken, og giftet seg til slutt med en barndomsvenninne før han i midten av 30-årene fikk sin første og eneste sønn, som han valgte å kalle opp etter sin biologiske bestefar – Jonathan.
Jonathan Jr. var en eventyrisk ung mann, og så fort andre verdenskrig slo ut reiste han til Europa for å kjempe på fronten. Før han dro fikk han det billige armbåndsuret av sin far, og han måtte love å passe på det så godt han; det var objektet som skulle sørge for at han aldri glemte hva han en gang var. Unge Jonathan fant likevel svært lite annet enn skuffelse i Europa da han oppdaget at krig slett ikke var så heftig som han hadde sett for seg, og brukte dermed mesteparten av tiden sin på å, ja, gjemme seg. Han overlevde krigen, og i 1946 slo han seg ned i Norge sammen med min bestefars mor, og fikk min bestefar, som noen år senere også fikk lommeuret som Jacob hadde klart å holde på gjennom hele krigen.
«Så,» konkluderte bestefaren min – «hvis du har planer om å bli en del av en så spennende slektshistorien, og arve lommeuret må du i hvert fall lære deg klokken!». Hvilket jeg også gjorde, fikk lommeuret, og prøvde i tillegg å skrive ned historien bestefaren min hadde fortalt meg.
Og nå er det altså borte. Fant notatboken hvor jeg noen år senere ved hjelp av min bestefar hadde skrablet inn historien hans, men ikke klokken. Min mor foreslo loftet, og siden har jeg rotet og rotet gjennom kasse etter kasse. Jeg har funnet alt fra malerpensler og lerretter til 20 år gamle Donald-blad og støvete, røde munnspill.
Men altså intet lommeur.
Likevel skal jeg ikke gi opp. Det lover jeg. Lete, lete også lete mer; det skal jeg.
Ønsk meg lykke til!
(Bilde: Wikipedia) Har du noen gjenstander som betyr mye for deg?
