- Lydias Garnnøste

Det blir nesten dumt å si noe så åpenbart, men jeg har altså ikke blogget på en stund. En veldig god stund. Jeg har en ganske ok forklaring da, eller i så fall liker jeg å tro det. Greien er altså at jeg, med det samme sommerferien startet, plutselig ble grepet av en skikkelig fæl motvilje til å drive på videre med denne bloggen. Det var sommerferie, og det å holde bloggen konstant oppdatert smakte plutselig ansvar – og de to tingene passet liksom ikke sammen. Resultatet ble at det hele stoppet opp. Naturligvis ikke så brutalt som det kanskje ser ut for dere; snarere labbet det heller forsiktig av – litt sånn som når radioversjoner av sanger forsiktig glir inn i stillhet – mens jeg gang etter gang begynte på et blogginnlegg, og kom kortere og kortere ut i dem før jeg gav opp, og så til slutt totalt.

Jeg glemte ikke bloggen helt da. Vinneren av konkurransen fikk premien sin, jeg hadde et lite intervju med ham over e-post, og fikk til og med et bilde av ham hvor han stolt viser frem gevinsten. Planen er og var at jeg skulle dele alt dette med dere, men det, som dere ser, har jeg ennå ikke fått gjort. Tror likevel ikke dere kommer til å måtte vente så altfor mye lengre nå da. Møtte også hun detektivjenten jeg snakket om. Hun som sendte meg den sære e-posten som dere kanskje husker? Hun var skikkelig rar. På en positiv måte altså. Mer om det en annen gang, men bare for å ta det kort lovet hun meg at hun skulle finne ut noe til neste gang vi møttes, og siden har jeg ikke hørt fra henne.

Helt til slutt har jeg en sang til dere, som jeg bare føler for å dele sånn bare fordi, en sang jeg har visst om og likt veldig lenge, men av en eller annen grunn ikke har hatt skikkelig dilla på før nå. Passer litt ekstra godt i dag i går siden det er bursdagen til det ikoniske bildet av bandet hvor de går over veien. Dessuten leser jeg en bok som deler tittel med sangen. Den må dere lese. I hvert fall hvis dere deler boksmaken min.



Og for denne gang er vel det egentlig alt jeg har å si. Blogges, forhåpentligvis, igjen (i morgen?) om ikke så altfor lenge.

Nå begynner det å bli knapt med tid, vinneren kåres i morgen, så om du har planer om å vinne et strøkent eksemplar av det digitale, interaktive mesterverket «The Sims 3» begynner det å bli veldig knapt med tid!

Jeg har i løpet av den siste uken skrevet en rekke kvasisosiologiske artikler om fenomenet «The Sims 3». For å avslutte det hele med et svært smell lodder jeg derfor, i sammarbeid med min venninne som ved hjelp av brister i kommunikasjon endte opp med to eksemplarer, et uåpenet, nytt eksemplar av spillet!



Utgiverene «Electronic Arts» lover mye frihet, spennende overraskelser, og endeløse muligheter. Rett fra butikken, fremdeles i plasten, kan akkurat du vinne et eksemplar, kun her -- på Lydias Garnnøste!

For å delta legger du igjen en kommentar til dette innlegget hvor du beskriver ditt tidligste barndomsminne! Husk også å legge igjen e-postadressen din!

Vinneren blir annonsert her på bloggen, førstkommende lørdag!

Dette er den tredje og siste delen av en tredelt artikkel hvor unge frk. Lydia Sverdrup tar for seg fenomenet «The Sims 3». Har du ikke lest den første delen bør du ta en rask kikk her og her før du leser videre.



Da jeg først satte meg ned med «The Sims 3» var jeg overhodet ikke sikker på hva jeg skulle vente. Jeg hadde sett venninnen min ha det gøy med spillet flere ganger, men det virker samtidig så komplisert. Da jeg begynte å spille var dette den første fordommen min som ble revet vekk. Det hele var nemlig så logisk satt opp! Innen bare noen få sekunder var jeg allerede langt på vei til å få opprettet min første figur. Denne brukervennligheten går videre nesten som en rød tråd gjennom alt du tar for deg. Jeg har kanskje ikke brukt så veldig mye tid på det, men det er ikke vanskelig å tenke seg til hvordan spillet har klart å trollbinde så mange tusener av mennesker jorden rundt som vanligvis ikke en gang hadde lagt øynene på et spill.

Siden jeg ikke har noen referanseramme å relatere meg til blir det svært vanskelig å utføre en fornuftig spillomtale. Det jeg likevel kan gjøre er å relatere det til andre underholdningsformer jeg kjenner til, og i forhold til «The Sims 3» blekner kanskje først og fremst TV-en sin rolle i min underholdningsverden. Mens man med TV-en bare blir sittende nonchalant, og uaktiv, tvinger «The Sims» deg til å være kreativ, aktiv, tenke – styre! På denne måten kan jeg tenke meg man får et mye større utbytte av de timene man bruker på det.

Selv om dette var en opplevelse jeg virkelig satte pris på er jeg mer usikker på om dette blir noe jeg kommer tilbake til. Personlig har jeg andre kanaler å uttrykke meg kreativt gjennom, og det blir også vanskelig å få plass til noe sånt i livet mitt. Likevel forlater jeg «The Sims» med bare positive tanker om det. Jeg anbefaler det trygt til alle tvilere! Erstatt gjerne TV-en din med en kopi!

Konklusjon:

Lyst til å vinne «The Sims 3»? Lydias Garnnøste lodder ut en kopi! Se her for mer informasjon!

Følg også videre med på Lydias Garnnøste! I neste kvasisosiologiske artikkel tar nemlig Lydia Sverdrup med seg et kamera og besøker en kristen sekt! Sånn helt seriøst!

At jeg er overrasket over det høye antallet folk som orker å lese bloggen min, for å ikke snakke om kommentere den, er vel ingen hemmelighet, men nå ser det ut til å ha karret seg forbi alle grenser. I dag mottok jeg faktisk en e-post fra en privatdetektiv.

---

Fra: "Privatdetektiv Theodora Twist" <theo.twist@hotmail.com>                                                         Til: lydia.sverdrup@gmail.com                                                                                                          Emne: Detektivarbeid                                                                                                                   Vedlegg: referanser.doc, prisliste.doc                                                                                               Dato: Tirs, 16 Jun 2009 20:29:01

God kveld, frk. Sverdrup.

Mitt namn er Theodora Twist, og eg er ein privatdetektiv. For å unngå vonbrot og overraskingar kan eg allereie no gjere klart at eg kun er sytten år og ni månader gammal. Eg er likevel den beste detektiven du nokon gong kjem til å møte på eller høyre om. Ein gong løyste eg eit tjuveri i eit klasserom. Tilboda har strauma på sidan den gong, og eg har fleire gongar blitt kalla eit wünderkind i verksemda mi. Eg har etterkvart forlata skulen min, og all denne overflødige utdanninga, til gagn for fulltidsarbeid. Eg driv i dag med eit omreisande detektivbyrå, og reiser heile Noreg rundt mens eg løysar saker eg snublar over.

Eg fann deg på bloggen din, kor eg med stor interesse leste innlegget om klokka du hadde mista. Det som likevel fascinerar meg mest i innlegget ditt er historia du fortalde om familien din. For å vere heilt ærleg, brenn eg etter å få klare opp i kva som hende med Violet og Jonathan. Eg er villig til å gjere jobben gratis. Eg legg likevel med ei lita prisliste i det tilfellet at du skulle ynske å betale.

Eg drar gjennom Stavanger fredag, neste uke, og om du er interessert kan vi møtes ved [...]. Eg lovar diskresjon, hardt arbeid og resultat, så lengje du er villig til å samarbeide med meg for å løyse mysteriet. Eg skjønar om du skulle synest dette er rart og mistenkelig, og legg derfor med eit par referansar som vedlegg.

Med venleg helsing,                                                                                                             Theodora Twist                                                                                                                           +47 XXX XX XXX

---

Jeg er egentlig litt målløs. Vet ikke helt hva jeg skal si. På den ene siden høres dette helt søkt ut, men på den andre siden er referansene jeg mottok skikkelig troverdige. Prislisten er også svært profesjonelt utført. I tillegg til det er det foreslåtte møtestedet svært offentlig, så jeg har vel heller ingenting å frykte. I det store og det hele er det litt for sært til å være sant, men jeg er likevel utrolig nyskjerrig. Kjære lesere, hva gjør jeg?

 Alternativ Tittel: «Media i et nøtteskall»                                                                              Lydspor: 1234 – Feist (YouTube/Spotify) 

1. En spesifikk variant av rødfarge som man ofte finner i diverse typer sukkertøy, parfymer, sminker, iskremer og yoghurter, E120, fremstilles av en type kaktuslus som systematisk blir dyrket frem i laboratorier, knust om til et pulver, kokt og tilsatt i de nevnte forbruksvarene. Har du dermed spist en jordbæriskrem, polkagris, eller jordbærgelé fra Tine har du fått i deg en hel haug knuste slike:



2. Ved å ikke være vegetarianer dreper du indirekte litt over 100 dyr hvert år.

3. Med tanke på at spillteknologi på bare tretti år har kommet seg fra to hvite streker som går opp og ned på en svart bakgrunn, mens de slår frem og tilbake en svær runding til dette, er det ikke urealistisk å se for seg at det ikke er lenge til man ikke kan skille virkelighet og spill. Siden spill masseproduserer betyr det at det kommer til å eksistere langt flere slike spill enn virkeligheter. Kort sagt er sannsynlighet større for at du akkurat nå befinner deg i en simulasjon eller et spill av noe slag enn det er at du befinner deg i den ekte virkeligheten.

4. Man svelger rundt 30 insekter i søvne hvert år.

5. Det ytterste hudlaget ditt blir totalt erstattet omtrent hver andre dag. Dette betyr at det gjennomsnitlig faller 2 millioner hudflak av fra kroppen din i minuttet. Disse flyr rundt, før de tilslutt samles opp som støv.

6. Demodex folliculorum er hva vi kaller en art små ormelignende skapninger på rundt 0,4 mm. Disse lever i hudporene og øyenvippene på mennesker. Der legger de egg, og formerer seg. Dette er noe alle har. Folk som bruker mye sminke er likevel mer utsatt for store infestasjoner enn andre. På den lyse siden er de umerkelig små.

7. Det bor flere millioner små, mikroskopiske vesener i sengen din. Disse formerer seg, og lever livene sine uavhengig av at du en gang om dagen legger deg der og sover i noen timer.

8. Forskere har observert noe som kalles gammaglimt. Jeg er usikker på akkurat hva dette er eller hvordan det fungerer, men jeg har forstått at det kan skje når som helst, og at hvis det skjer nærme nok kloden vår vil skaden tilsvare 3 atombomber på størrelsen av den som ble sluppet på Hiroshima – sluppet på alle stedene på hele jordene, samtidig. Du kan i altså i teorien dø, nå, mens du leser dette.

Fritt etter hukommelsen.

Dette er den andre delen av en tredelt artikkel hvor unge frk. Lydia Sverdrup tar for seg fenomenet «The Sims». Har du ikke lest den første delen bør du ta en rask kikk her, før du leser videre.

Med boken sin ferdig har ikke Ludvig annet å gjøre enn å vente, så han bruker den ledige tiden sin til å ta igjen det tapte: Han betaler regningene sine, tar et lenge etterlengtet bad, begynner å spise fullstendige måltid igjen, legger seg for å sove klokken 8 hver kveld, og tar seg til og med tid til å invitere en gammel venn til middag. Under ser dere et bilde av Ludvig som henter regningene sine fra postkassen.



Etter hvert blir det likevel slått sprekker i idyllen. Det tar nemlig ikke lang tid før Ludvig begynner å bli bekymret for nobelprisen som fremdeles ikke har dumpet ned i postkassen hans, og han lar seg dermed nok en gang forfalle. Kanskje romanen hans ikke var så bra som han hadde trodd? Samtidig begynner regningene å hope seg opp igjen, og pengene han fikk for boken da han solgte den til forlaget er ikke nok til å dekke enda en haug av dem. Til slutt innser han at hvis han har tenkt å beholde huset så er han nødt til å gjøre noe drastisk. Han ser dermed ikke annet valg enn å skrive kiosklitteratur. Han besluttet å kalle romanen «Lidenskapens Vrede 1».



Etter hvert som Ludvig kommer seg lengre og lengre ut i den nye teksten sin, innser han, midt i en simile om kjærlighet, at han har blitt nettopp det han sverget han aldri skulle bli: En forfatter som kun skriver for pengenes skyld! En slags prostituert! Ludvig opplever som følge av dette et nervøst sammenbrudd, og han bestemmer seg, midt i sin psykose, for å mure igjen døren og vinduet i skriverommet, kaste alle møbler og gjenstandene ut av rommet, sette opp et stereoanlegg, blokkere det med et gjerde, ta på seg badeshortsen sin, også vente på å dø.



Ikke mange dager senere dør vår helt av sult. Alene. Mannen med ljåen kommer for å hente ham, de håndhilser, også drar de sin kos. Hvilken tragedie!

Jeg sitter igjen med et tomt hus, og føler meg en opplevelse rikere. Ikke mange minutter senere kommer venninnen min inn i rommet igjen mens jeg driver og overfører bilder til minnepennen min, uten å ha den fjerneste anelse om hvilke begivenheter som nettopp har utartet seg på datamaskinen hennes.

Så hvordan stiller Lydia seg til fenomenet «The Sims»? Kommer hun til å komme tilbake til det igjen? Hva tar hun med seg fra denne opplevelsen? Følg med på Lydias Garnnøste for Lydia Sverdrups kvasisosiologiske sluttoppgjør med «The Sims»-fenomenet!